ARKITEKTEN

Tirsdag 13. mars 2012

Jeg kom direkte inn i et stort og lyst rom med mange vinduer og flere arbeidsplasser. Foran meg skvatt fire- fem ungdommer opp fra stolene sine rundt et bord, og begynte febrilsk å rydde vekk kaffekopper og matpakker. En av dem, som jeg med en gang tok for å være Espen, rakte frem hånden. 

- Beklager at jeg forstyrrer, sa jeg.
- Det drøyde visst litt ut med lunsjen, sa en av de andre ungdommene unnskyldende. (Omtrent som på min jobb, tenkte jeg.)
- Vil du ha kaffe, spurte Espen.
- Nei takk.
- Te?
- Ja, takk! I neste øyeblikk satt jeg ved lunsjbordet deres med Espen rett overfor meg og en stor kopp varm te i hånden. Jeg nippet til den. God te, konstaterte jeg.

Han fant frem et ark med kart, der huset og hagen vår var merket av. Målestokken var så liten at huset så ut som et frimerke. Han hadde printet det ut fra internet.
- Det er et fint hus. Og en stor tomt, kommenterte den unge arkitekten.
- Ja, vi trives i hvert fall, svarte jeg. Det ble stille. Hva skulle jeg si nå?
- Jeg ble overrasket over hvor vanskelig det var å skrive ned noe om hva jeg tenker meg med dette prosjektet, begynte jeg. - Men jeg har funnet ut at det er fordi det er så mange følelser med i bildet, med hus og med bygging.

Espen nikket, og sa at han var vant til at det gjerne ble det.

- Det er så mange hensyn å ta til alle kanter! Jeg føler meg som om jeg prøver å kjøre slalom mellom alle disse hensynene. Det er veldig vanskelig å vite i hvilken ende jeg skal begynne med planleggingen. Men nå har jeg altså begynt her.

Espen nikket oppmuntrende, og så avventende på meg, Han skjønte nok at han ikke slapp unna mer om dette. Gode arkitekter og psykologer har noe felles.

- Det er vel best jeg sier noe mer om det, siden det sikkert betyr noe for hva slags løsning vi kan komme frem til ...
- Ja, sa arkitekten.
Dermed la jeg ut om mine foreldre som nærmer seg 90 år og har grodd helt fast i det huset de bor i. Selv om det er tre etasjer der.
- De sier at trappene holder dem i form, men hva når de ikke klarer å gå i trapper mer?

Arkitekten nikket.

Så fortalte jeg om min manns og mine barn fra tidligere ekteskap. Og at den ene av dem nekter å skrive under på at vi kan sitte i uskiftet bo.
- Det gjør det vanskelig å beholde huset den dagen en av oss dør, og det blir vanskeligere og vanskeligere å tenke på flytting jo eldre vi blir. Vi kunne jo kjøpt en leilighet, men samme hva vi gjør, så lenge vi kjøper noe sammen, ender vi opp med det samme problemet. Det er et herk! Og så er det økonomien som blir mye trangere over nyttår, for da mister min mann en pensjon, og vi får 9000 mindre i måneden å rutte med.

- Ops! Ja, det er jo litt, innrømmet arkitekten.

Jeg fortalte at mannen leier hus i Spania omtrent halve året, på grunn av helsen, og at nå innstiller han seg på at vi ikke har råd til det lenger, når inntektene går så mye ned. Jeg kunne ha nevnt at vi hadde snakket om å flytte ut til mine foreldres hytte fra høsten, for å finansiere fortsatt leie i Spania med utleie av huset vårt. Men siden jeg ikke trodde det hadde noen interesse for arkitekten, lot jeg det være.

Derimot la jeg ut om min nye "cunning plan", (som min mann enda ikke vet noe om), som er at vi kan få noe igjen med å leie ut en DEL av huset. Hvis vi lager dette fantasi-tilbygget som har spøkt i hodet mitt.Og at vi til og med kan spare enda mer hvis mine foreldre flytter inn - for da kan jeg kvitte meg med den avgiftsslukende bilen. Men hvis de ikke vil det, får vi leie ut til noen andre. Og kanskje med tiden flytte over i tilbygget selv.

- Akkurat, sa arkitekten, og da jeg ikke sa mer, skjøv han utskriften fra internet lenger mot meg, og vi begynte å diskutere hvordan jeg egentlig så for meg at utbyggingen skulle bli. Han kommenterte at uttryket "nøkternt" gikk igjen flere steder i mailen min og ville vite hva jeg mente med det. Det var jeg ikke helt sikker på selv heller, men jeg forklarte at jeg ville bygge så rimelig og så lite som mulig, men uten at det skulle gå på bekostning av at tilbygget skulle være praktisk. Og hyggelig og trivelig.

- Jeg tenker ofte på de som lager båter, de får plass til all verden på bare noen få kvadratmeter, sa jeg.

Jeg tilføyde at det også kunne være fordi jeg følte at forslaget mitt kanskje var unødvendig stort i omfang. Det trengte antagelig å høvles ned en god del. Og at jeg var åpen for helt andre forslag enn det jeg hadde sett for meg. Men Espen ga seg ikke.
- Mener du at tilbygget skal være i samme stil som huset?
.- Nei, er det mulig da? spurte jeg overrasket.
- Nei. Ikke med MEG som arkitekt, sa han og lente seg tilbake i stolen og så veldig bestemt ut.
- He he, nei, det tenker ikke jeg heller. Huset er liksom nok i seg selv, på en måte, sa jeg, og det var arkitekten helt enig i.

Deretter spurte han meg nøye ut om hva jeg tenkte om det ene og det andre, og igjen var det overraskende vanskelig å presisere det. Han spurte om jeg så for meg et tilbygg som nærmet seg mer 75 kvm eller heller 50?
- Hm. 50 er sikkert nok, sa jeg. Jeg forklarte ham mer om hvordan terrenget på tomten så ut. Jeg hadde tenkt at det ikke var nødvendig med våtrom i tilbygget, fordi det fantes i kjelleren. Men han påpekte at for mine foreldre ville det innebære at de måtte gå i trapper hver gang de skulle på toalettet. Vi ble enige om at nivåforskjellene var et problem.

Vi ble også enige om at garasjen ikke var et bygg som det var nødvendig å ta vare på, og at området rundt dammen pekte seg ut som en felles uteplass, mens det på nedsiden av tilbygget ville bli en privat plass for tilbygget, og at terassen foran huset ville bli en usjenert plass for de som bodde der. Så spurte han om hva jeg egentlig hadde tenkt meg med forbindelsen mellom bygget og garasjen i glass.

- Eh, ja.. min mor er jo veldig glad i blomster...det var vel det jeg tenkte på. Kanskje? Det regner jo alltid her, så det må være et overbygg. En annen ting er at det er fint å se inn til skogen fra plassen foran huset, og jeg vil ikke at tilbygget skal stenge for den utsikten. Derfor glass. Kanskje? Og så vil jeg at området ved dammen skal være tilgjengelig fra plassen foran huset også.

Til slutt sa han at mens jeg var bortreist nå i disse to ukene, skulle han lage en fremdriftsplan, og så kontakte meg igjen. Så kunne vi avtale en befaring, så kom et skissestadium og så videre.

Med dette reiste jeg meg, og sa at jeg hadde vært veldig usikker på hva jeg egentlig hadde satt i gang etter at jeg ringte til ham første gang, men at nå følte jeg at dette var en god ting å gjøre.
- Det kommer til å bli veldig fint! sa han overbevisende.

Nok en gang var jeg fornøyd med meg selv og mine nye planer da jeg med lette trinn gikk ut av kontoret. Jammen var jeg ikke mer fornuftig enn jeg trodde! Og den stunden jeg var på arkitektens kontor hadde jeg jo virket regelrett fornuftig, sa jeg til meg selv. Voksen. Fornuftig. Det var meg, det. (På tide. Jeg er over 60 år minnet jeg meg selv på.)

Men etter en stund begynte bekymrede tanker nok en gang å trenge seg på. Denne gangen malte de om at tilbygget kom til å bli stygt og ødelegge hele eiendommen. Kanskje til og med forringe verdien av hele eiendommen. Og at EGENTLIG hadde jeg ikke lyst til at noen andre skulle bo så tett innpå meg. Det var deilig å være alene uten noen forstyrrelser. Men jeg svarte meg selv med at det sikkert bare var sunt å forholde seg til flere mennesker enn meg selv et par ganger om dagen. For mer ville det jo ikke bli. Toppen.

"Men hva med økonomien da", jamret Bekymret-jeget videre.
"Vi får bare et lån på huset, vel!" svarte jeg meg selv.
"Lån på huset og lån på huset! For at vi skal få lån på huset, er det en betingelse at min mann og jeg er enige om å låne. Da er det jo et lite heft at han ikke vet noe om dette enda", malte Bekymret-jeg ironisk på. "Hva om han setter seg helt på bakbena? Det skulle ikke forundre meg!"

Ja, det er sant ja. En ting er sikkert - jeg kan ikke bare la ham lese det jeg har skrevet her. Han kommer ikke til å synes at det er det minste morsomt, bare kjede seg. Nei, jeg må holde meg til klare fakta, og vente til jeg har noen konkrete fristrende alternativer og forslag å vise til ham.

Men jeg derimot synes det jeg har skrevet er morsomt. Det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen, sa jeg til meg selv. Hei? KJENNER MEG IGJEN?! Det er jo jeg som har SKREVET det for søren! Det skulle bare mangle at jeg ikke kjente meg igjen. Nå begynte jeg å lure på på meg selv igjen. Hadde jeg utviklet multiple personligheter, eller noe sånt, kanskje? Kanskje det faktisk finnes en diagnose på meg nå?

Nei, jeg hadde ikke tid og krefter til å tenker mer på dette. Nå var det avsted til mine aldrende foreldre.