DET NYE VILLAOMRÅDET

Torsdag kveld kjørte vi en liten tur for å se området der min manns datter tenkte på å kjøpe hus. Området ligger under et stupbratt fjell som kalles "Den sovende løve". Husene så flotte ut, og kostet bare 700.000. Latterlig billig.Men antagelig var selskapet som bygget dem gått konkurs og husene overtatt av banken, som så ville kvitte seg med dem så fort som mulig. 90 % av husene sto tomme, mange var ikke helt ferdige enda. Det var rart å tenke på at mens boligprosjekt som dette sto tomme, og hadde stått tomme i årevis, så sto  mange her i landet uten bolig, og flere ble det for hver uke som gikk.

Min mann fortalte at det skulle komme en ny lov nå, som forbød bankene å kaste ut folk fordi om de hadde mistet jobben og ikke kunne betale husleien lenger. For husene ble bare stående tomme, og regjeringen hadde ingen andre tilbud til de husløse. Det ville være bedre for bankene om de laget en avtale med de arbeidsløse så de ihvertfall kunne bli boende og kansje utføre noe vedlikehold eller lignende.

Det er jo lett å tenke at når boligene ikke blir solgt nå, så vil de aldri bli det. Og når markedet tar seg opp igjen, vil folk tenke at oppgangen vil fortsette. De som er smarte kjøper seg altså inn i markedet nå. Men til tross for at jeg er klar over denne psykologien, hører jeg altså til den førstnevnte gruppen, som ikke er så sikre på at markedet vil gå opp igjen. Kanskje vi befinner oss i en helt ny situasjon nå, der alt bare vil bli verre og verre, som med klimaet? Jeg vet ikke. Men jeg har vanskelig for å se for meg en situasjon der vi er tilbake til "de gode gamle dager" igjen. Jeg tror vi må gå helt nye veier nå, og jeg ser ikke mange tegn til at det skjer.

Husene i prosjektet så altså flotte ut, med en absolutt fabelaktig utsikt over landskapet helt ned til sjøen, og med utsyn helt fra Calpe i nord til Benidorm og Vila Joyosa i sør. Helt nederst lå sjøen som et bredt, mørkeblått belte. Helt fantastisk. Vi kjørte helt til enden av feltet og gikk ut av bilen. Her hadde kommunen laget et flott parkområdet, og vi så at det gikk turstier i flere retninger. Klokken var omtrent 5 på ettermiddagen. Skyggen fra Den sovende løven dekket allerede store deler av villaområdet, noe som ville være den største betenkeligheten jeg ville hatt med å kjøpe et hus her.
- Jeg vil jo ha sol om ettermiddagen, sa jeg til min mann.
- På denne tiden av dagen er man lei av solen, sa han.
- Ikke jeg. Jeg vil ha morgensol, og ettermiddagssol. Det er sol midt på dagen jeg kan unnvære, sa jeg.

Da vi kjørte nedover igjen, på vei hjem undret jeg meg på om jeg kunne ha trivdes i dette området.
- Alt er en vane, sa min mann.
- Jaaaaa....Nei, jeg vet ikke. Det er jo ikke noe miljø her, man er jo helt avhengig av transport for å komme seg noen steder, til butikken eller en kafe eller hva som helst.
Min mann så litt betenkt ut vinduet.
- Ja, det går jo fint med sykkel nedover disse bakkene, men oppover...nei, det blir et slit.
Idet vi rundet hjørnet til vår egen gate, og så alt livet som var der, med naboer i alle slags nasjonaliteter, som malte gjerder, lempet ut boss og sto og pratet, ble jeg glad for at vi bodde der.
- Det er her jeg trives, konstaterte jeg fornøyd.