MANN MED PLANER

Onsdag 14. mars

Tåken lå tung og tett, og det var kaldt da jeg stoppet bilen utenfor min datters hus. Hun hadde lovet å kjøre meg opp på flyplassen. Til gjengjeld skulle hun få låne bilen mens jeg var borte, en fair deal syntes jeg. Klokken var halv syv om morgenen, og trafikken mot byen var allerede tetnet til, men selve køen hadde ikke begynt enda. Den ville hun få når hun kjørte tilbake til byen på jobb. Vi pratet om ditt og datt på veien, og kom frem i godt humør og i god tid. Da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen hadde jeg to timers ventetid foran meg.

Det eneste jeg hadde med meg, var PCen min og en slunken bag med et dongeriskjørt og et par litt penere sko, og noen andre småting, pluss selvsagt håndvesken som tøt over med flere par briller, kamera, nøkler, kulepenner, en liten boks med hudkrem, leppestifter og kajalpenn og så videre. Alt det andre jeg hadde bruk for, lå i huset vi leier, hadde min mann forsikret meg om. For jeg hadde helt glemt hva jeg hadde der. Det var tross alt nesten fire måneder siden jeg var der sist.

Flyet var så å si fullt av pendlerfolket som delte sin tid mellom venner og familie i Norge og et avslappende pensjonistliv i Spania, mange på samme sted som jeg: Albir, det lille tettstedet som ligger i provinsen Alfaz del Pi - den desidert største norske kolonien i Spania. Stedet der Carl I Hagen oppfordret spanjoler til å lære seg norsk.

Mange eide bolig her nede, mens andre leiet som oss. Jeg for min del ble mer og mer fornøyd med at vi bare leide. Blant annet fordi at hvis vi hadde eid noe her, så ville min mann aldri hatt ro på seg til å gå på turer for eksempel, han ville alltid ha følt at det hang noe arbeid over ham som burde vært gjort. Og han trengte virkelig å gå på tur og leve for noe annet enn vedlikehold og reparasjoner av hus.

Vi landet i Alicante litt før tiden, og flyvertinnen hørtes misunnelig ut da hun ønsket oss et behagelig opphold i solen. Og som vanlig sto min mann på plass bak tausperringen, da jeg kom ut gjennom svingdørene som var merket "Salida" - Utgang. Han var glad for å se meg. Det var nok blitt litt ensomt. Han hadde vært her nede i to uker, og det syntes. Han hadde allerede fått den mørke "spanske looken", selv om været hadde vært kaldt frem til nå. Men de siste dagene var det blitt merkbart varmere, sa han. Det var allerede 16 grader i bassenget, fortalte han stolt, da vi kjørte "hjemover", som om han hadde varmet det opp egenhendig.

Jeg skjønte fort at han pønsket på noe. Det gjorde jo jeg også, og på seg selv kjenner man andre. Han hadde sendt meg noen bilder på mail. De var ikke av blomster. Eller appelsintreet mitt. Samtlige bilder viste en oransjefarget bil. Nå hintet han om at han tenkte på å ta en prat med "lånedamen" senere på dagen. Som om vi allerede var enige om det nye bilkjøpet han var ute etter.

- Vi skulle jo begynne å bli økonomiske, sa jeg. - Glem bilen! Han så på meg med et uttrykk i øynene som en St. Bernardshund uten noen å redde.
- Du kan kjøpe ny bil når du har solgt en av de du har! Han har to biler hjemme, begge like upraktiske, pluss en billig bil i Spania. Han droppet klokelig temaet, men så hyggelig og sjarmerende som han var de neste dagene, forsto jeg at det ikke var utdebattert enda. Jeg forsto også at dette ikke var det rette tidspunktet å ta opp mitt tema: Nybygg.