ELDRE FORELDRE

Tirsdag 13. mars - senere på dagen

Etter en times kjørerunde til  forskjellige butikker med pappa, der han handlet inn basisvarer, som han kalte det, kom vi hjem til mine foreldres hus. Et rekkehus med en super beliggenhet, det må jeg medgi. Ti minutter å tusle til handlesenteret, ti minutter å kjøre til byen, men likevel landlig, med utsikt over både fjell og sjø, og med nesten ingen trafikk. Men altså helt på den andre siden av byen fra der jeg bor. Og med trapper fra soverom og bad opp til kjøkkenet, og fra kjøkkenetasjen til TV-stuen. Veldig upraktisk når man nærmer seg 90 år, samme hva de sier.

- Du får stikke opp til mamma, du, sa pappa. - Jeg skal sette på kaffen, jeg. Jeg visste bedre enn å tilby min hjelp. Han hadde sagt ganske klart og skarpt fra at han ikke ville ha "noen fremmede" inne på "sitt" kjøkken.

Mamma satt i stolen sin foran TVen og fulgte med på et idrettsarrangement da jeg kom opp. I det samme begynte det å dure fra PCen.

- Å, det er Monica på Skypen, sa mamma. Hun humpet seg opp av stolen og gikk på stive ben bort til skrivebordet der de hadde PCen. Etter en ganske kort samtale, der hun unnskyldte seg med at jeg var kommet på besøk og skulle reise bort dagen etter, kom hun tilbake og satte seg møysommelig ned i stolen igjen.

Jeg nevnte i forbifarten at jeg hadde snakket med arkitekten tidligere på dagen.
- Du får aldri din far til å flytte herfra! utbrøt min mor før jeg fikk sagt mer. - Vi har jo grodd fast her, fortsatte hun.
- Er du sikker på det? spurte jeg. Hun åpnet munnen og satt på spranget for å si noe, da jeg viftet avvergende med en hånd og fortsatte:
- Nei, nei, da får vi leie ut til noen andre da. Kanskje noen barn eller barnebarn. Eller noen andre, sa jeg. Min mor slappet synlig av. Hun pustet lettet ut, og i det samme kom pappa opp trappen med kaffe og noen brødskiver. Han pustet tungt da han satte seg.

Da jeg kjørte derfra noen timer senere (med en tohundrelapp i lommeboken som min mor hadde gitt meg, til tross for mine protester, med kommentaren: - Du får kjøpe deg noe godt på flyet, ha ha!) hadde vi ikke diskutert utbyggingen noe mer. Skal si hun har forandret mening, tenkte jeg. Men jeg får vel bare se hva som skjer. Nå skal jeg i hvert fall være borte et par uker først, og så faller sikkert tingene på plass etter hvert, når de skal og som de skal. Alt ordner seg. Hvor galt kan det gå, egentlig?