FORNUFTEN TALER

Da var jeg hjemme igjen da. Til 7 grader og fallende temperaturer. Mens varmen var kommet i Spania. Glimrende.

På vei til flyplassen i Alicante onsdag formiddag 28. mars, ga samvittigheten slipp på alle hemninger, og istedefor å pirke meg lett på skulderen, brukte den slegge. Jeg kremtet og sa til Duden jeg at jeg hadde mine egne undergrunnsplaner, og at de involverte utbygging på eiendommen vår. Min mann stilte ingen spørsmål, rygget bare i setet, og så ut som om han grudde seg for å høre mer. Men jeg sa ikke mer. Og Duden lot det være med det. Jeg beroliget samvittigheten med at der var hemmeligheten sagt, det var ikke min skyld at Duden håpet planene mine ville forsvinne av seg selv.

Kanskje han til og med har rett? Teknikken kan faktisk fungere i mange tilfeller har jeg sett. For erfaringen sier jo etter hvert at de fleste ting vi bekymrer oss for aldri skjer.

Torsdag 29. mars dro jeg på jobb, hvor jeg traff min datter - "min partner in crime" i den (hobby-)bedriften vi leder.

Hun hadde lest det første innlegget i denne bloggen jeg har vært så lettsindig å skrive. Kommentaren hennes var at hun gledet og gruet seg til å lese resten. Nå ble hun forbauset over å høre at jeg hadde skrevet mer enn det innlegget. Hun logget seg inn og leste (med gru). Etter kort tid spurte hun om hva som lå bak alt dette.

Jeg nevnte at min far hadde sagt til meg at han var veldig bekymret for hvordan det skulle gå med min mor "når han falt fra". Og jeg var innom den usikre muligheten for å beholde huset for den av meg og Duden som overlevde den andre (på grunn av at vi ikke har noen avtale om å sitte i uskiftet bo). Her var intet nytt, hun nikket bare.

Og at Duden var helt uskikket til å behandle økonomi, og at jeg ikke kunne regne med noen støtte fra ham. Dessuten ville han miste en god del av sin inntekt fra nyttår, så derfor hadde han forselått at vi skulle leie ut huset, og bo gratis på hytten til mine foreldre, så han kunne fortsette å bo i Spania halve året, og at jeg ikke så på det som noen langsiktig løsning, men jeg kunne prøve det ett år (dette var heller intet nytt). Jeg sa ikke noe om mine egne grunner for å gå med på dette.

Så fortalte jeg om søknaden min om full uføretrygd (som hun visste om) og om den dårlige inntekten jeg antagelig ville kommet til å få i årene fremover om ikke noe uventet skjedde (noe som ville følge logisk av å leve på uføretrygd), og om innkallingen til geriatrisk avdeling som legen hadde ordnet (som hun ikke hadde hørt om) og om konklusjonen der - at jeg var deprimert. Og om behandlingen: At jeg hadde fått en resept på antidepressiva.
- Ikke ta det mamma! utbrøt hun.
- Neida, beroliget jeg henne. - Duden hentet tablettene til meg, men de ligger urørt i kjøkkenskapet. Jeg vil ikke ta dem.
- Fint, mumlet hun distre, mens hun leste videre.

- Hvor tok du det tallet fra? spurte hun like etterpå.
- Hvilket tall?
- En og en halv million? Du har jo ikke penger i det hele tatt! Hvor tok du det tallet fra, gjentok hun som om det ville bli lettere å få et fornuftig svar hvis hun gjentok spørsmålet.
- Eh, - nei, jeg tenkte det var et...greit beløp..?
Hun så tenksomt opp på meg.
- Så du gikk virkelig og møtte ham? var neste avbrytelse. Hun så på meg som om hun ikke ville vite svaret. Ikke ulikt Duden.
- Eh, ja.
- Hm.
Da hun var ferdig, etter noen latterutbrudd, men langt fler forferdede ansiktsuttrykk, sa hun med trykk i stemmen:
- TA MEDISINEN DIN MAMMA!

- At det var?
- Ta medisinen din! Dette er galskap! Jeg skjønner at du forsøker å løse en god del problem, men dette er ingen løsning! Du skaffer deg bare nye problemer, og det kommer til å koste flesk - av penger du ikke har!
- Jamen ...
- Nei, ikke jammen! Du kommer til å sitte og betale og betale på den ene regningen etter den andre. Plutselig kommer det til å dumpe inn en rørlegger-regning på 90.000 som du ikke visste om, og siden du har betalt så mye, så må du betale den også - av penger du ikke har! Det kommer til å ende med at du sitter i et halvferdig utbygg - delvis inne i KJELLEREN(!) - mens Dudens datter overtar resten av huset!

Kort sagt rev hun planen i stykker og stumper. Hun påpekte det jeg selv hadde vært inne på - i hvert fall hadde en del av meg selv vært det (den fornuftige delen?), at å forsøke å bygge en selvstendig enhet inn i dette vepsebolet vi bor i, det vil ikke lykkes, det vil bare øke problemene. Jeg vil ende med hauger av regninger jeg ikke kan betale, og hvis det kommer til et arveoppgjør en dag, vil utbygget bli dratt inn der også. Det blir helt umulig å holde det atskilt på den måten jeg hadde ønsketenket meg det.

- Jeg skjønner at du trodde du hadde funnet en løsning, og så klarte du ikke å gi slipp på den, og drev på, men nå må du gi deg og si til arkitekten at planene må legges på is! Selg gjerne hytten, - som er det eneste du eier helt selvstendig - men invester ikke noe av det i denne eiendommen som du har sammen med Duden. Invester eventuelt i en HELT separat leilighet! Som er din!
Hun banket fornuften inn med å hamre hendene i pulten.

Jeg skjønte at det var fornuften som talte. Men jeg var ikke helt villig til å gi slipp enda.
- Snakk med mine søsken! sa hun desperat.
- Nei, det vil jeg ikke. Jeg vet hva de kommer til å si.
- Snakk med Helten! Han er fornuftig, sa hun som om hun grep etter et siste halmstrå.
Taushet.
- Ok, sa jeg til slutt.
Jeg vet når jeg har tapt.