FJELLTUR

På fredag bestemte vi oss for å prøve en av koselige turstiene kommunen hadde anlagt i det nye villaområdet vi hadde sett på dagen før. Solen skinte, og vi kom oss avgårde i bilen i ett-tiden.

Men denne gangen rotet vi med å finne avkjørselen og havnet på en liten krøttersti langs hovedveien i stedet for på den brede veien opp til villaområdet. Jeg protesterte:
- La oss kjøre tilbake! Denne veien går bare til en gård! Men min mann kjørte videre, som en okse med et rødt tørkle foran seg. Nå ville han se hvor vi havnet.

Jeg holdt meg fast i alt jeg kunne holde i, der vi humpet videre langs en vei som snodde seg stadig brattere oppover. Et dypt og stupbratt juv dukket opp på venstre side, på høyre side tårnet trær seg stadig høyere opp, til vi til vår store overraskelse etter hvert havnet i et område med høye, stupbratte fjell på alle sider. Fjellene ruvet over oss i de mest fantastiske formasjoner. Og innimellom fjell og juv så vi veien fortsette videre oppover i bratte og krappe svinger.

Vi stoppet bilen og parkerte ved en liten lomme i veien der det sto to biler fra før, og gikk ut. Rett ved siden av bilen var det satt opp en stor plakat. Der sto det at dette var et område for fjellklatring - berømt i hele Europa. Vi så fra skiltet og opp på fjellene. I fjellveggene så vi bolter og vaiere og hørte stemmer. Da vi så i retning av stemmene, så vi folk som hang i tau oppe i fjellveggen.

Vi ble enige om å fortsette resten av veien til fots. Vi skulle jo på tur. Det var en fryd å gå oppover grusveien og se på landskapet, fjellene og utsikten og nyte solen og den svale vinden og føle at vi virkelig var på oppdagelsesferd.

- Jeg tror dette er det mest overveldende jeg har opplevd siden vi kom hit til Albir, sa jeg til min mann. Og han var ikke uenig. Jeg tror han var ganske stolt over at han hadde funnet dette stedet.

Veien var ikke så bratt som den hadde sett ut, men snodde seg oppover med en så behagelig stigning at vi kunne holde et bra tempo uten å bli for slitne. Det var stadig noe nytt å se. På venstre side skygget fjellet for store deler av himmelen, der det hevet seg i en skråning på den andre siden av juvet. Vi fant ut at dette måtte være baksiden av "Den sovende løven". På høyre side lå mange mindre fjell, med stupbratte sider og fantastiske utbuktninger og sikkert tusenvis av huler. Da vi så nedover veien der vi kom fra, hadde vi en utrolig flott utsikt nedover til kysten, dramatisk innrammet av fjellene vi var på vei innover i.
- Har du kamera med, spurte min mann.
- Nei!
Lenger oppe dukket et noe nedslitt og forlatt, men likevel vakkert og malerisk hus opp idet vi rundet en sving. Rett før huset sto et skilt i veikanten, og pekte bortover en vei som gikk på nedsiden av huset.
- "Font de Castellet"-  leste min mann.  Vi tok av fra veien og fulgte stien. Her kunne vi se at området hadde vært dyrket opp.

- Du snakker om steingjerdene på Jæren, utbrøt han. - Men hva er det mot dette? Området var bygget opp i tusenvis av terasser og her sto oliventrær og andre fruktrær, noen i full blomst, mens andre fremdeles var i knopp. Men ugresset grodde også, så det var lett å se at de som hadde bodd her, ikke dyrket marken lenger.

Rundt svingen dukket en kum opp på venstre side. Min mann fortsatte å gå, men jeg ville se, og gikk ned til kummen og stakk hodet over kanten. En vill skvatring brøt ut og noe plasket og plasket for å komme seg unna. Det var svære frosker som holdt til i en liten vannpytt i den ene enden av kummen. I den andre enden rant og sildret det fra et svart plastrør som hang over kanten. Etter å ha skremt opp froskene, fulgte jeg etter min  mann og kom til en mye større, kunstig dam i sand og svart plast. Den var bare en tredjedels full av vann, for den ene siden av dammen var brutt ned til vannhøyde. Her var det et forskrekkelig leven.
- Frosker, sa min mann. - Det må være parringslyder. De kommer antagelig fra den lille grasstusten der borte. Han pekte mot midten av dammen.

På vei tilbake ville jeg se nærmere på det forlatte huset.
- Det skal faktisk ikke så mye til for at det skal bli flott igjen. Bare et nytt tak, og nye vinduer, stort sett. Så er det bare å flytte rett inn. Og tenk å bo her i dette vidunderlige landskapet da, fablet jeg.

Min mann ristet på hodet. - Jeg for min del setter nå mer pris på sivilisasjonens goder, som for eksempel en god kopp kaffe på morgenen da, sa han. Ja, det var sant sann. Det var selvsagt ikke strøm her.

Jeg hoppet over et stengjerde og tittet inn i de mørke rommene i kjelleretasjen. I det ene rommet luktet det fremdeles av dyrene som hadde bodd der. Kanskje det var ekskrementene det luktet av. I mørket var det umulig å se.

I det neste rommet var det et nettingbur oppe på murveggen. Her hadde det vært fugler. Høns? Ja, kanskje. Det lå flere rom lenger inne, men de var tomme.

Jeg gikk ut i solen igjen og kom opp rundt huset, og inn på det som hadde vært en terasse med en flott utsikt utover dalen. Her var det en utepeis, og her lå det strødd knuste flasker og annet rask. Jeg så for meg at dette var etter turister som hadde brukt plassen som campingplass. Min mann var inne i huset, og jeg gikk etter. Vi var nå inne i det som hadde vært kjøkkenet, eller kanskje et felles kjøkken og oppholdsrom. Til høyre hang et oppvaskstativ på veggen. Der sto det flere tallerkener fremdeles, som om folket i huset hadde tatt oppvasken, og så bare forsvunnet.

- Ganske Marie Celeste-aktig, kommenterte min mann.
Midt på gulvet sto et gammelt, staselig trebord. Veggen til venstre for inngangsdøren - eller kanskje vi skulle si inngangsåpningen, for døren var forsvunnet, var dominert av en flott, stor, åpen peis, noe oppsmuldret.
- Det kunne virkelig blitt veldig flott her, utbrøt jeg.
- Ja, det er bare å koste litt, kommenterte min mann. Gulvet fløt av forskjellige mer eller mindre ødelagte gjenstander. Blant annet så jeg en stol som lå veltet under et tykt støvlag.

Videre inn fra kjøkkenet så vi inn i et soverom. Der sto fremdeles restene av en seng, med en praktfull sengegavel. Jeg ønsket at jeg kunne tatt både den og bordet med meg hjem, men innså at det var i drøyeste laget. Men det var jo sikkert ingen som eide dette lenger? Det måtte ha vært en stund siden huset ble forlatt, og ingen hadde hentet tingene sine. Jeg lurte på hva som var skjedd med de tidligere beboerne.

Jeg tok opp en dokke som lå på gulvet. Den så ut som om den var laget i 1950-årene. Både hår, armer og ben var på plass. Et fat lå ved siden av,  helt nedstøvet. Du store verden. Hvorfor hadde de ikke tatt disse tingene med seg? Bak soverommet var det annet rom, der lå det veltet flere stoler. Jeg gikk ikke inn der. Huset var begynt å overvelde meg.

Vi kom oss ut i solen igjen, og fortsatte oppover veien. Et stykke lenger oppe kom vi til noe som vi antok var en jakthytte. Det var et lite steinhus, men de øverste delene av veggene var nylig tettet med sement. Taket var også helt nytt, og det var nye vinduer med jernsprosser i. Vi gikk rundt huset for å se, men terassen på den andre siden var helt overgrodd.

- Noen som har begynt å reparere huset, og så har de gitt opp, sa min mann.
Vi gikk videre og kom til toppen av en høyde, der det sto et stort hus. En plakat sa at dette var "Det blå huset". Her sto det skilt som pekte i flere retninger, og anga forskjellige turer man kunne ta videre, og hvor lang tid man måtte beregne på turene. Den ene stien gikk på baksiden av Den sovende løven og helt til Finestrat, som ligger omtrent midt mellom Benidorm og La Vila Joyosa, litt opp mot fjellene. Men vi ga oss her og gikk tilbake igjen, etter først å ha inspisert "Det blå huset" også. På baksiden her hang det et skilt på døren: "Casa de Dios". Også dette huset virket helt tomt og forlatt. Vi lurte på hva navnet betydde. Var det et slags bedehus?
- Eller kanskje det har vært en restaurant? foreslo min mann. Det var jo mulig. Jeg hadde ikke hatt noe imot å kunne bestille en bedre middag her og nyte den og utsikten her ute på terassen på baksiden av huset.

På veien ned til bilen tok jeg med meg en stol jeg hadde tatt ut av det forlatte huset og plassert i veikanten, sammen med en kasse som min mann mente hadde vært brukt til et handorgel. Det føltes litt ubehagelig å  drasse på dette, som om jeg stjal det, men jeg trasset den følelsen og sa til meg selv at jeg ville ta vare på disse tingene, og at det var bedre enn at de skulle ligge her og bli ødelagt.